Jussen blir ofte førende for samværsomfang og samværshyppighet. Noen ganger kan det treffe barnets behov, men andre ganger blir det mer riktig å ta et psykologisk perspektiv når man skal fastsette samvær mellom barn og foreldre som ikke bor sammen. Sentrale spørsmål er: Hvordan kan barnet få en optimal fungering i hverdagen? Hvor stor samværskapasitet har barnet, og hvordan er foreldrenes samværskompetanse? Og hvordan kan barneverntjenesten, fosterforeldre, lærere og andre viktige personer, støtte opp om samværene, slik at de blir så utviklingsfremmende som mulig for barnet?